Min første navigasjonskonkurranse

Som en del av Luftsportsuka i år ble det arrangert Nordisk Mesterskap i presisjonsflyging. Det har jeg aldri prøvd før, og det satt ganske langt inne å delta. Men når jeg først var der, måtte jeg presse meg selv til å melde meg på. Det helt uten at jeg hadde fly, og heller ingen navigatør. Heldigvis ordnet begge deler seg ganske raskt.

Konkurranseformen er også kjent som Air Sports Race eller ANR, og er en konkurranse hvor et lag bestående av pilot og navigatør skal fly en forhåndsdefinert rute etter en fastsatt hastighet. Målet er å holde seg innenfor en korridor rundt ruten, og passere både kjente og ukjente gater/vendepunkter innenfor +/- et sekund fra fastsatt tid. Er man utenfor, eller passerer for tidlig eller for seint, får man straffepoeng. Det er om å gjøre å få færrest mulig poeng. Etter man har passert finalepunktet, må man gjennom et minefelt - hvor målet er å hverken fly gjennom røde eller gule soner.

Man får ikke ha med seg iPad, telefon, etc. - kun papirkart og bilder man får utlevert like før man skal ut å fly. Ruten kjenner man ikke på forhånd. Turen blir logget ved hjelp av appen Air Sports Live Tracking, på egen telefon som må ligge i en forseglet konvolutt hele turen. Slik kan også de som er på bakken følge med på fremdriften - og det hele blir litt publikumsvennlig.

Nye bekjentskap og gammelt fly

Jeg ble introdusert for navigatøren min, Karl-Edvard Tjønndal - som tidligere i uka stod på pallen etter å ha konkurrert i NM i akro. Og med litt hjelp fra de som har gjort dette før, fikk jeg en liten innføring i hva dette var for noe - for det er selvfølgelig helt normalt å melde seg på et nordisk mesterskap uten å ha peiling på hva man konkurrerer i… Heldigvis hadde jeg i det minste utstedt sportslisens til meg selv for noen uker siden - sånn tilfelle jeg fikk bruk for det.

Konkurransen består av tre deler, to navigasjonsturer og en landingskonkurranse. Vi fikk utdelt LN-BEH, som jeg fløy én gang på Luftsportsuka i fjor, til navigasjonsturene. Til landingskonkurransen hoppet vi i LN-ELB - som jeg tross alt har litt flere landinger i.

Egentlig skulle vi hatt en treningstur på torsdagen, men da var været alt for dårlig. Så vi trente landingsrunder i elflyet i stedet. Sånn ble vi også bedre kjent med hverandre.

Første navigasjonstur

Siden vi aldri fikk tatt treningsturen, ble brått alt veldig nytt på første navigasjonsturen. Vi var sist ut, så jeg hadde hele dagen til å grue meg også. Uten at jeg helt forstår hva jeg gruet meg til - vi skulle jo fly. Det er gøy å fly.

Med litt opplæring av andre deltagere, luftsporten er fantastisk slik, fikk jeg litt mer tro på at vi i det minste skulle klare å finne veien tilbake til flyplassen. For det var min største frykt, at vi skulle ende opp i Sverige eller noe sånt.

Når vi fikk utdelt ruta, så vi at den tok oss vekk fra Sverige, og mot Hamar. Så da forsvant den frykten i det minste. For så feil kan man ikke klare å fly, vel?

Vi gjorde oss klare, hoppet i flyet, og innså raskt at dette var noe annet enn elflyet ja! Tok et par minutt før vi var klare. Men så satt vi der, klare til avgang - og take-off nesten nøyaktig på planlagt tid. Startet bra i alle fall.

Etter noen runder holding, var det tid for å krysse startpunktet - som vi selvfølgelig gjorde alt for tidlig. Hele 19 sekunder faktisk. Det blir poeng av slikt, 51 stk. Derifra fortsatte vi bra, før vi kort tid etter første vendepunkt dro på tur utenfor korridoren, og pådro oss en hel haug med poeng. Men vi kom oss inn igjen, og lå fint på innsiden etter det. Problemet var bare at vi var mange sekund feil hele veien.

Minefeltet følte vi at vi hadde stålkontroll på, men det viser seg at vi sneiet innom både det røde feltet og det gule. Allikevel var det turen utenfor korridoren som til slutt kostet oss mest. Og gjorde at vi havnet på sisteplass. Men sisteplass er bedre enn ikke deltatt, og vi hadde det gøy! Det som er sikkert, er at dette virkelig er en lagsport. Navigatøren var minst like viktig som piloten.

Etter vi forlot minefeltet, var Glomma lett å fine igjen - og da gikk det meget lett å finne veien til Starmoen også. Så da ble det ingen uplanlagt stopp i Sverige i dag.

Landingskonkurranse

Etter et par timer søvn, var det ny dag, og ny konkurranse. Landingskonkurransen består av fire landinger, hvor den fjerde denne gangen er siste landing etter andre navigasjonstur:

• Landing type 2 (landing # 1): 1 000 fot AGL på keypoint, motor idle, flaps tillatt
• Landing type 3 (landing # 2): 1 000 fot AGL på keypoint, motor idle, flaps ikke tillatt
• Landing type 4 (landing # 3): Normal motorlanding med flaps om man ønsker, hinder 50 meter før boks
• Landing type 1 (landing # 4, tas til slutt, landing fra NAV-konkurransen): Normal motorlanding med flaps om man ønsker

* Motorlanding kan tas fra 500 til 1 000 fot AGL på keypoint.

De som har fløyet LN-ELB, eller tilsvarende Pipistrelmodeller, vet at det er et ganske så glatt fly. Det glir godt. Derfor var vi litt i tvil om hvordan det kom til å gå når vi kom til landing nummer to - som er uten motor og uten flaps. Uten motor er standard operating procedure i elflyet, men uten flaps not so much.

Derfor er det jo litt festlig at landing nummer to, uten flaps, er den eneste vi hadde innenfor “boksen”. Det ble den beste av de tre. Den tredje ble såpass dårlig, at vi fikk en fjerde også før vi parkerte. Vi sank raskt, ga full gass, fløy på hinderet (som de heldigvis senket), og klatret rundt for en runde til. En bonusrunde (som vi selvfølgelig ikke fikk noe poeng for).

Men tross alt dette, klarte vi å komme oss opp på en 11. plass i landingskonkurransen (blant 15 deltagere). Det er bedre enn sisteplass.

Andre navigasjonstur

Siden vi havnet på sisteplass i første løp, startet vi først på siste konkurransedag. Og ruta denne gang tok oss i retning Sverige. Oh no.

Kan starte med det enkleste først. Vi havnet ikke i Sverige. Vi traff startpunktet, alt for seint (51 sekund for seint), fordi vi tok en 360 (nærmere 270 egentlig) siden vi trodde vi hadde for god tid. Det hadde vi ikke. Vi fløy sakte. Det glemte vi tydeligvis.

Første vendepunkt traff vi nesten, men så begynte vi å følge feil vei under oss, og med god hjelp av litt confirmation bias siktet vi rett mot siste vendepunkt i stedet for det andre. De to store vannene var rett og slett for like i den høyden vi var. Hjalp heller ikke at det var et fjell mellom oss og det vi egentlig skulle mot.

Vi traff ikke det vendepunktet heller, og vi traff heller ikke finalepunktet. Det vi derimot traff, var det røde feltet i minefeltet. Der oppholdt vi oss akkurat lenge nok til at vi forlot hele minefeltet. Slikt som dette blir det poeng av. Mye poeng. Veldig mye poeng.

Vi fikk imponerende 6798 poeng. Til sammenligning hadde førsteplassen 27 poeng. Det er 0.4% av våre poeng.

Men, vi fant veien tilbake denne gangen også. Og vi hadde det gøy! Nå har vi lært litt også, så neste gang klarer vi kanskje å få litt færre poeng?

Sammenlagt

Takket være landingskonkurransen, klarte vi å karre oss opp til en 14. plass sammenlagt - eller nest-sisteplass som den også heter. Jeg er fornøyd med det jeg. Veldig fornøyd. Ikke fordi det er en enorm prestasjon eller noe slikt, men fordi jeg har våget å prøve noe nytt. Og lært noe av det. Så forventer jeg selvfølgelig at jeg har lært av tabbene denne gangen, og gjør det bedre neste gang!

Takk til navigatøren som var sporty og stilte opp på strak arm, selv om vi aldri har fløyet sammen før. Dette kan vi gjøre igjen!

Det viktigste jeg har lært er at det er gøy og lærerikt bare å delta. Og dette kan alle være med på.

Air Sports Live Tracking gjør det enkelt å sette opp uformelle og enkle konkurranser, også her hjemme - så det er kanskje neste steg. Få med litt flere, og prøve å bli bedre på dette. For også dette har jeg lyst til å være med på igjen!

Blir du med?

• Konkurranse
• LN-ELB
• Luftsportsuka